Sustainable distraction? / Bærekraftig distrahering?

24 Jan

A version in Norwegian follows:

Are architects not the perfect actors for building societies – preferably sustainable ones, also considering the social aspect of the term?

Our office has given it a try, in various contexts. On one occasion we proposed shared greenhouses as social spaces in a housing area, but the wish for increased density and larger private gardens soon displaced the project’s hothouses. The area has received positive attention as a low cost, low energy project, but we wonder what hindered the social intentions from having an impact on the solutions? As a colleague commented, “Social interaction today is limited to tolerating the clinking of the neighbour`s cocktails from the other side of the fence.”

 


At the same time, we observe how business interests in smaller cities fight the traces of urbanity that threaten to sneak in through architectural competitions. The municipalities` aim with the competitions is to generate growth. But the winning proposals` potential ability to do this is rarely obvious to the local shop owners, for whom parking capacity and profit are strongly connected. They adamantly state that they will not tolerate losing income on festival days, as visitors occupy customer parking lots. Local authorities, of course, pay great heed to these complaints, and parking often remains first priority in the village centers. One can`t really blame the municipalities, but who could convince the shop owner that the parking doesn’t have to happen right on their doorstep? That this way of organising the city works against a strategic densification and programming that might have generated functional public spaces beneficial for all shops in the area in the long run, not to mention the inhabitants?
As collective solutions are considered outdated and housing and city development need to pay off, our field has found new, ethical directions in which to concentrate its activity and engagement. Architects appropriate new, valuable knowledge about universal design, energy reduction and how to plan and build sustainably regarding the use of resources. With a common goal of a sustainable society, they propose solutions on how to implement this knowledge in architecture and urban planning. Volumes are reduced, solar collectors are projected onto strategically angled surfaces and there is an ongoing densification process around communication nodes. At the same time we regularly check that turning circles are sufficient, that the slopes are not too steep and that the project includes a balanced ventilation system with heat recovery, fulfilling the overall energy criteria.
Increasingly, there seems to be “correct answers” in our field. Has the project achieved the right kWh/m2/year, the project is considered interesting and well done. If, additionally, it is a pilot project on universal design, it is a clear choice for any guided tour of contemporary architecture and will be presented in magazines and on seminars. If, on top of this, the project can refer to use of life cycle analysis it is immediately also attractive for research.
But isn`t it so that, in a longer perspective, the criteria that are now defining what is good or bad in architecture are matter of course, self-evident truths? And doesn’t this applause of truisms mean that the society, when it comes down to handing out scholarships, prizes and commissions, runs the risk of being dominated by projects that from a more holistic perspective may be considered main stream, though clever, rather than exceptional and pioneering?
Many of today`s so called pilot projects seem to be specialised examples of technical solutions. At least this is how they are being presented.
Perhaps the production of the built environment is suffering from a “sustainable distraction”?

2
A socially more sustainable society calls for a holistic perspective.
Let us define a new kind of pilot projects, that do not primarily concentrate on fulfilling the rules and regulations of tomorrow and that don`t have to pay off – at least not to begin with.
Measurable qualities should not be the main focus – the aim would be to give room for projects that address creative alternative strategies for housing and city development – projects that provoke, trig curiosity, enthusiasm and debate, through focusing on the social (as well as even the aesthetical) potential in architecture.
One way of initiating a renaissance for communal solutions might be for the authorities to introduce a minimum size (percentage of total m2) for indoor shared space in new housing projects, area that does not have a direct affect on the sales price. Or one should make them count – prove their value. As these spaces offer relevant qualities for peoples everyday lives, one should think they could be integrated quite concretely in the overall sales picture.
Reintroduction of shared laundry facilities and cold rooms, as we recall from 20’s housing projects, is once again relevant, both economically and environmentally. Shared space for kids` homework, parties and common guestrooms could be introduced as a basic ingredient for new projects, demanded or encouraged through awards or subsidies. Similarly the authorities could encourage shared roof terraces, green houses, allotment gardens and even set a maximum size to private balconies (as opposed to the increasing minimum size introduced by real estate forces) – in order to encourage enlivening activity in the common outdoor space.
Self-building can be developed and applied for what it is – an invaluable way of achieving low cost housing, which also fosters a collective spirit and a sense of pride. This method would also draw attention to the astounding economical difference between the building costs and the market price of new homes.

3
The suggested investment in pilot and model projects could put the production of living environments in a critical perspective and also highlight what is otherwise taking place in the sector, with regard to speculation and a lack of focus on inquantifiable qualities.
Increased prioritizing of shared and communal solutions will undoubtedly generate increased friction between people. This can give rise to diverse and interesting results – on the one hand tension and conflict, on the other hand better functioning living environments and fruitful local processes – quite probably a better quality of life.

Kjersti Hembre, The Oslo Architecture Festival 1. 4. 2011

/

Arkitekter er vel som skapt for å bygge samfunn, helst bærekraftige sådanne, også i sosial forstand?

Vårt kontor har forsøkt seg på fellesløsninger. Bl.a. har vi prøvd vi å få til felles glasshus i et nytt boligområde, men selv om felleshusene var nedfelt i tomtekjøpsavtalen måtte de raskt vike plassen for høyere tomteutnyttelse og private hager. Det aktuelle boligområdet har fått positiv oppmerksomhet som rimelig lavenergiprosjekt og det er vel og bra, men hva var det som hindret fellesskapsintensjonene i å få gjennomslag? Hvorfor var det de målbare kvalitetene (m2, pris og energieffektivitet) som stakk av med midlene og oppmerksomheten? En sekstiåtterkollega med liknende erfaringer fra åttitallet uttalte: (Fritt sitert:) Fellesskap idag begrenser seg til å tolerere klirringen av is fra naboens longdrink på andre siden av hagegjerdet.

Samtidig observerer vi hvordan næringslivskrefter på ulike tettsteder ute i distriktene kjemper innbitt mot de snev av urbanitet som truer med å snike seg inn via arkitektkonkurranser. Kommunenes mål med idekonkurransene er å motvirke fraflytting og generere vekst. Men vinnerutkastenes evne til dette er sjelden åpenbar for de som driver butikk. For dem går parkeringskapasitet og profitt hånd i hånd. De nekter å tolerere inntektstap ifm. festivaler som følge av at besøkende opptar kundeparkeringsplasser. Kommunene er jo avhengige av at næringslivet etablerer seg, blir og investerer videre, og parkeringsplasser beholder fort førsteprioritet i tettstedssentra. Det er selvsagt viktig å sørge for å opprettholde næringsvirksomheten, men hvem kan overbevise butikkeieren om at parkering ikke trenger å foregå rett utenfor inngangsdøra? At slik organisering av stedet motarbeider en strategisk fortetting og programmering som ville kunne skape gode, levende byrom som all handel på stedet på sikt hadde kunnet tjene på, for ikke å nevne innbyggerne?

Siden kollektive løsninger er gått ut på dato, og bolig- og byutvikling ser ut til å måtte lønne seg, har bransjen funnet andre etisk holdbare og politisk korrekte retninger å konsentrere sin virksomhet og engasjement i. Arkitekter tilegner seg verdifull kunnskap om universell utforming, redusert energibehov og miljøvennlig ressursbruk. De prøver, med blikket rettet mot et større, felles mål om et bærekraftig samfunn, å implementere kunnskapen i planer og bygg på kloke vis. Volumer forenkles, det prosjekteres solfangerflater i strategiske retninger og fortettes omkring kollektivknutepunkt. Samtidig sjekkes jevnlig at snusirklene er på plass i tilstrekkelig grad, at rampene er slake nok og at det er lagt til rette for balansert ventilasjon med varmegjenvinning slik at energikravene kan innfris.

I økende grad fins det nå “riktige svar” i vårt fag. Oppnår man de påkrevede maks kWH/m2 år, anses prosjektet som interessant og godt, og er det i tillegg et såkalt pilotprosjekt på universell utforming er det selvskrevent på enhver guidet arkitekturtur og vil bli presentert både i tidsskrifter og på seminarer. Kan det på toppen av det hele vises til bruk av livsløpsanalyser (såkalte LCA-metoder) blir prosjektet straks attraktivt også som forskningsobjekt.

Men er det ikke, sett i et lengre tidsperspektiv, selvfølgeligheter som nå jevnt over trekkes fram som tungtveiende kriterier når gode prosjekter skal utpekes? Og medfører ikke denne applaudering av selvfølgeligheter at det ved tildelinger av tilskuddsordninger og stipender, priser og oppdrag ofte like gjerne kan være det flinke, men arkitektonisk middelmådige som når fram, mens det banebrytende, som kan bevege verden ikke blir tatt i betraktning engang? Mange av dagens såkalte pilotprosjekter framstår som spesialiserte eksempler på tekniske løsninger; i alle fall er det slik de blir presentert.

Lider dagens omgivelsesproduksjon rett og slett under en “bærekraftig distraksjon”?

2

Et sosialt mer bærekraftig samfunn krever et utvidet, mer helhetlig perspektiv.

La oss definere en ny type pilotprosjekter, som ikke primært konsentrerer seg om å tilfredsstille dagens eller helst morgendagens regelverk, og som dessuten fristilles markedskreftenes krav om umiddelbar gevinst. Målbare kvaliteter burde ikke være hovedfokus – poenget ville være å gi rom for prosjekter som fremmer nytenkende strategier for bolig- og byutvikling, provoserer, vekker nysgjerrighet, begeistring og debatt, gjennom å fokusere på sosialt så vel som estetiske potensial i arkitektur og byplan.

Skal fellesløsninger få en renessanse kan myndighetene helt konkret f.eks. innføre et minstekrav til m2 innendørs fellesareal i nye boliganlegg – areal som ikke inngår i salgbart bruksareal. Eller kunne man endre praksis og la dem inngå i det salgbare arealet – de tilbyr jo relevante kvaliteter for folks hverdagsliv!
Fellesvaskeri og –fryseri slik vi kjenner dem fra 20-tallets arbeiderboliger hadde jo noe for seg sett både i et økonomisk og miljømessig perspektiv – kunne slike funksjoner igjen bli normale ingredienser i et boligprosjekt? Tilsvarende felles lekse-, fest- og gjesterom – utbyggere som prioriterer slikt kan belønnes i en eller annen form – få tilskudd/ vinne en pris.

Myndighetene kan også oppmuntre til etablering av takterrasser, drivhus og kjøkkenhager, parallelt med at det fastsettes maksimumsstørrelse på privat balkong (som motsats til meglernes stadig økende minimumsanbefalinger som jo er med på å underbygge antisosiale trekk i vår tid) Målet måtte være å fremme miljøskapende bruk av fellesarealer av høy kvalitet både innvendig, på bakken og på tak – et skritt på veien mot et mer sosialt bærekraftig samfunn.

Økt innsyn i realitetene omkring den lukrative boligbyggebransjen kunne sikkert inspirere til holdningsendring. Folk flest har ingen andel i profittmakeriet som boligbransjen er blitt, og vil sannsynligvis i økende grad tiltrekkes felleskapsdannende grasrotinitiativer for boligbygging, dersom kunnskap om det betydelige økonomiske spriket mellom reelle byggekostnader og markedspris ved salg blir utbredt.

Selvbyggervirksomhet er en velprøvd, men ikke lenger så utbredt modell for sosial boligbygging som kan videreføres både i privat og offentlig regi og spres som det det er; en genial måte å få lavkostboliger til folk på, og med dugnadsarbeidet i løpet av prosessen får de lagånd med på kjøpet.

3
Foreslått satsning på en ny type pilot- og forbildeprosjekter kan sette omgivelsesproduksjonen i perspektiv og bidra til å synliggjøre den nedprioriteringen av ikkemålbare kvaliteter som dominerer i dag og hvilke konsekvenser det har for våre omgivelser.

Økt prioritering av fellesløsninger og realisering av disse vil utvilsomt generere økt friksjon mellom folk, og utav det kan det komme mye interessant, både konflikter, velfungerende bomiljø og mer eller mindre fruktbare nærmiljøprosesser – kanskje til å leve bedre med?

Kjersti Hembre – innlegg på seminar 20×11, NAL Akademiet 2011. Bidragene sammenfattet til publikasjon som ble utgitt og lansert på Arkitekturfestivalen 2011 i Oslo.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: