Where are the politics? / Hvor er politikken?

24 Jan

There is a lack of political will to prioritize the development of good housing and urban environment for a more just and sustainable society.

(An article published in the Norwegian Aftenposten daily paper, summer 2010)

Politisk vilje for å prioritere utvikling av gode boliger og urbane omgivelser som virkemidler for å forme et mer rettferdig og bærekraftig samfunn er begrenset.

Siden et spekter av visjoner om hvordan Oslo kunne bebygges med 100.000 nye boliger ble utarbeidet av dyktige fagfolk for Arkitekturtriennalen 2000, har Oslo blitt rasert med boligprosjekter som er stygge, ødeleggende for nærmiljø og innholdet er særdeles lite innovativt; for en stor del dårlige og ekstremt dyre leiligheter. Noen arkitekter bidrar selvsagt her, sammen med utviklere og såkalt fleksible politikere. Hvis myndighetene mener at arkitekter bør brukes slik dagens praksis tilsier, burde man legge om arkitektutdannelsen, evt. splitte den opp i 2 forskjellige disipliner, slik at man unngår å kaste bort tid og penger på flere år med irrelevant utdanning.Private eiendomsselskap mener at selv statens beskjedne forsøk på regulering av boligbyggingen—skjerpede tekniske forskrifter og visjonære politiske overordnede planer for indre by—ikke kan følges fordi det presser allerede for høye eiendomspriser opp ytterligere. Men hvorfor er prisene så høye? Det finnes noen eksempler på boligutvikling i kommunal regi som bærer seg selv økonomisk, dog uten krav til profitt. Disse kan illustrere misforholdet mellom reelle byggekostnader og markedspris (dette er vanskelig tilgjengelige opplysninger hos private eiendomsselskaper): Enkelte lavenergiboliger oppført i kommunal regi i Stavanger i de senere år er blitt solgt til over dobbel pris like etter overtakelse, helt vanlig tomtepris inkludert. Beboerne bruker riktignok en del timer på å bygge grunnmurene under kommunal ledelse, og boligene er levert uten sparkling, maling og ferdig gulvmateriale men boligene er faglig interessante nok for å bli publisert i flere internasjonale fagtidsskrift. Tilrettelegging for bedre arkitektur, bedre energieffektive tekniske løsninger, samt universell utforming vil spare samfunnet for en rekke problemer og utgifter på lang sikt og koster i dag bare en brøkdel av det private eiendomsselskaper (bl.a. OBOS) forlanger i avkastning.
Boligutviklere bruker sine store overskudd bl. a. til lobbyvirksomhet mot politikerne for å nå fram med dårlige og lite fremtidsrettede løsninger. Og mens arkitektene skriver tidsskrifter for hverandre, henvender eiendomsmeglere og private utbyggere seg til allmennheten i dagspressen med propaganda i forsøk på å skru opp boligprisene, hvilket bidrar til mer sosial urettferdighet og dårligere omgivelser i indre by. Apropos dagspressen, hvorfor kjører ikke Norges største avis anmeldelse av alle de store boligprosjektene, på linje med kunst- og film- og dataspillkritikk? Stort antall boliger som former folks liv har mye større samfunnsmessige konsekvenser enn en film eller en temporær kunstutstilling. Og hvorfor er ingen av Aftenpostens boligeksperter arkitekter? Kan dette ha noe med at avisen, gjennom massivt salg av boligannonser, har for stor fordel av det hete boligmarkedet? Resultatet er i hvert fall grov feilinformasjon på et område som betyr mye for helse og økonomi.
Grunnen til at folk kjøper dårlige leiligheter av private eiendomsselskap som tjener rått, er selvsagt at det er dette som tilbys. Prosjektene presenteres på dyrt papir; vakre, lykkelige unge mennesker skjuler de middelmådige fasadene. Gjerne dekorert med noen oppblåste ord om den fantastiske utsikten som oppnås selv i tykkeste bykjernen, takket være etaten som flittig gir dispensasjon på regulerte byggehøyder. Boligkjøperen er redusert til en konsument som skal lures til å kjøpe seg det gode liv.
Naboer klager gjerne over nye, store og stygge nabobygg, men boligbygging er underlagt et meget komplisert regelverk og en omstendelig søknadsprosedyre. Erfaring viser at naboer blir nødt til å engasjere uavhengige boligarkitekter og eller jurister, skal de klare å finne de juridiske feil og mangler ved prosjektene som skal til for å få gjennomslag for klagen. Plan- og bygningsetaten sørger for å sette de lite informative tegningene inn i riktig mappe og peker på arkitekten som ansvarlig for at alt er i henhold til reglene – alt for å hjelpe politikerne i å hindre bolignød i byen. Følgelig slipper ’finere’ områder unna fornuftig fortetting mens områder som trenger løft, for eksempel i form av god arkitektur og byforming, slumifiseres desto mer.
Bolig- og byplanlegging henger tett sammen med menneskelig tilværelse og sosiale forhold. Det offentlige må ta innover seg at skjerpede tekniske forskrifter på energiforbruk bidrar begrenset til det totale miljøregnskapet dersom det ikke knyttes opp mot størrelse på boligene. De bidrar bl.a. med at den delen av befolkningen som beriker seg kan boltre seg med enda bedre samvittighet på sine alt for mange godt isolerte men lite bærekraftige kvadratmetre. Det er bærekraftig å bo på mindre plass i en tett bysituasjon fordi man bruker mindre energi og materialer samt legger til rette for mindre samferdsel. Men dette betyr ikke at arkitektens oppgave skal være å stappe sammen så mange små drittleiligheter som overhodet mulig.
Staten burde, i tillegg til satsing på universell utforming av omgivelsene, satse på tiltak som bidrar til bedre folkehelse. Forskning viser at folk er friskere når de bor sammen med andre (mange mulige versjoner) og har tilgang på grønn natur hvor de kan dyrke vekster (fortrinnsvis noe som kan spises). Dette er ingredienser for mye interessant arkitektarbeid som burde stimuleres for å få til et bedre bymiljø.
Det frie eiendomsmarkedet er ikke bare et problem for folk som trenger bolig og ikke har en stor arv i vente, men også for befolkningen for øvrig og felles miljøet. Og mens den vestlige verden lider etter en gigantisk boligboblesprekk, blir nå intetanende nykommere på Oslos urbane boligmarked overøst med informasjon om at tida nå er inne for å bruke alle penga på den nye boligkarusellen. Norge er et rikt land, men har vi som bor her råd til å være med på denne ukulturen?

Arna Mathiesen, arkitekt
utdrag publisert som Kronikk i Aftenposten Aften 25. mai 2010

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: